DIN 2011 - 3/4 - Tidsskrift for religion og kultur

AMARnatidens ikonoklasme

Av Pål Steiner

Når Egypt under det 18. dynasti (1550–1307) utvider sine grenser, får solguden Amon-Ra fornyet betydning for kongemakten. Slik solen lyser på alle folk, skal også hans representant på jorden herske over alle mennesker. Men da kong Amonhotep 4. kjent som Akhenaton, kom til makten mot slutten av dynastiet, ble en serie av drastiske reformer iverksatt som løftet frem ett annet aspekt av solgudens mange manifestasjonsformer, solskiven Aton. Atons opphøyde rolle ledet fram mot forestillingen om at bare én eneste gud eksisterer, samt til forfølgelsen av andre guder i det som kan omtales som religionshistoriens første monoteistiske eksperiment. Artikkelen diskuterer utbredelsen av og bakgrunnen for forfølgelsen av tradisjonelle gudebilder under Akhenatons regjeringstid.

English abstract

The article discusses the destruction of names, images and symbols of the gods of the polytheistic religion by the followers of Akhenaton during the Amarna period in Egypt. A systematic study of a number of pre-Amarna tombs suggests that active iconoclasm was limited to the persecution of the god Amon and his consort Mut. There are few or no indications of attacks on other deities, although they may have suffered a ”silent” iconoclasm by being subjected to cultic neglect as indicated by post-Amarna restoration texts. The background of the iconoclastic movement is traced in religious and political developments in the pre-Amarna period. Iconoclasm as method is suggested to be connected to scepticism towards the efficacy of statuary as medium of divine presence on earth, and a wish to insert the king’s living body in the place of statues of deities.

Keywords : Ancient Egypt, Amarna, Iconoclasm

BILDEFORBUDET I

DET GAMLE TESTAMENTE

Av Knut Holter

En skal ikke lese lenge i Det gamle testamente (GT) før en ser at gudebilder – det være seg bilder av det gammeltestamentlige Israels egen JHWH eller av andre guder – ikke er videre populære. Det vil si, det er vel nettopp populære de er, det er det som er problemet, ifølge forfatterne av GT. Tekstene synes å forutsette en utbredt aksept av gudebilder blant folk flest, men sier samtidig at slik skal det ikke være! Derfor angripes gudebildene og alt deres vesen, tvers gjennom GTs ulike tekstgrupper, sjangere og tidsepoker.

English abstract

The article analyzes the Old Testament prohibition of images from two perspectives. Firstly, from a broad perspective, where relevant texts from legal, narrative, and prophetic genres are briefly presented, and where it is demonstrated that some texts – not the least within the Deuteronomistic tradition – draw iconoclastic conclusions from the prohibition. Secondly, from a more in-depth perspective, where three sets of texts are analyzed more thoroughly. One is the Decalogue version of the prohibition of images (Exodus 20 / Deuteronomy 5), with a focus on its relationship to the first Decalogue commandment, the prohibition of other gods than YHWH. Another is the discourse on images in Deuteronomy 4, with attention to its interaction with two other theological traditions within the Old Testament, the Horeb theophany and the Priestly creation theology. And a third is Second Isaiah’s polemics against fabrication of images, where the rhetorical contrast between YHWH and the idol-fabricators is pointed out. In conclusion it is argued that heirs of the religion of the ancient Israelites – Judaism, Christianity and Islam – have emphasized various aspects of the Old Testament prohibition of images, including that of iconoclasm.

Keywords: idol, image, Old Testament, Second commandment

Kristne billedødelæggelser før den byzantinske billedstrid

Av Troels Myrup Kristensen

Artiklen diskuterer kristen ødelæggelse og vandalisering af hedensk skulptur i perioden før den byzantinske billedstrid, dvs. mellem 4. og 6. århundrede e. Kr. Særligt fokus sættes på den arkæologiske vidnesbyrd, og en række eksempler på kristne billedødelæggelser i Syrien, Ægypten, Tyrkiet, Grækenland og Italien fremlægges. Det er også muligt at definere en mere overordnet fortolkningsramme til at forstå disse billedødelæggelser. De diskuterede eksempler viser, at de tidlige kristne opfattede hedenske statuer på samme måde som de anskuede menneskekroppe, der kunne afstraffes, disciplineres og fratages liv. Denne fortolkningsramme anvendes til sidst i et studie af skulpturfundene fra Demeter og Persefone-helligdommen i Kyrene og deres senantikke historie.

English abstract

This paper discusses Christian destruction and mutilation of pagan sculpture between the fourth and sixth centuries AD, i.e. the period before Byzantine Iconoclasm. Focusing on the archaeological evidence, a series of Christian acts of destruction in Syria, Egypt, Turkey, Greece and Italy that can be dated to Late Antiquity is subsequently discussed. Based on this material, an interpretative framework to understand Christian responses is proposed. It is argued that many Christians, contrary to what many written sources would have us believe, regarded pagan statues in the same manner as human bodies, capable of physical punishment and discipline. This interpretative framework is applied to a group of sculptures from the sanctuary of Demeter and Persephone in Cyrene.

Keywords: Late Antiquity, Early Christianity, iconoclasm, destruction, images

Shenoute og avgudsdyrkerne

Religionskonflikt i Øvre Egypt på 300- og 400-tallet

Av Hugo Lundhaug

Shenoute, den mektige abbeden i Det hvite kloster ved Atripe i Øvre Egypt, sto i en lang og bitter konflikt med lokale utøvere av tradisjonell religion på slutten av 300-tallet og første halvdel av 400-tallet. Shenoute er kjent for sine voldelige metoder i denne konflikten, inkludert hans deltagelse i tempelødeleggelse og innbrudd. På bakgrunn av hans egne tekster diskuterer denne artikkelen omfanget av Shenoutes aktivitet som tempelødelegger, samt hans konflikt med den pagane stormannen Gesios i Panopolis.

English abstract

The formidable abbot Shenoute of Atripe is well-known for his violent opposition to paganism in Upper Egypt in the late fourth and early fifth centuries. On the basis of his own writings this article discusses the extent of Shenoute’s participation in the destruction of temples, and his conflict with local paganism, most notably his long and bitter conflict with the rich pagan notable Gesios of Panopolis. The article argues that the extent of the violent conflict between Christianity and paganism in Upper Egypt should not be exaggerated, and also offers a new reconstruction of the chronology of events in Shenoute’s conflict with Gesios.

keywords:Coptology, Early Christianity, Monasticism, Paganism, Religious Violence

Billedets væsen

Reflektioner over den byzantinske billedstrid

Av Bente Kiilerich

Artikkelen ud fra et kunsthistorisk synspunkt diskuterer ikonoklasmens (726–843) holdning til billeder : Billedets position i samfundet, dets funktion og de væsensegenskaber det blev tillagt. Hvad var det som gjorde, at der i visse miljøer opstod så stærk modstand mod afbildning af hellige personer at figurfremstillinger blev udskiftet med symboler, specielt sejrstegnet korset. Først ses på byzantinernes omgang med billeder, den kraft man tillagde disse, det som gjorde hellige billeder til mere end rent visuelle fænomener. Dernæst fokuseres på kirkekunsten under ikonoklasmen: Hvilke spor er der efter ødelæggelser, hvilken ’ny’ ikonografi kom i stedet og hvilken betydning fik ikonoklasmen for byzantinsk kunst generelt.

English abstract

Byzantine iconoclasm (726–843) is often regarded as the iconoclastic movement. Many are the attempts by theologians, historians, Byzantinists and art historians to explain why Emperor Leo III in 726 became an iconoclast, why his son was even harsher, and why after a short iconophile intermezzo iconoclasm returned in 814. Were the reasons for this antagonistic attitude towards representing holy persons – Christ in particular but also His Mother, and saints – mainly religious, or were political issues also at stake? The article first addresses the nature and perception of the holy image prior to the outbreak of the iconoclast controversy, and then focuses on the visual arts in the iconoclast period. Although holy images were ordered to be destroyed, destructions took place mainly in Constantinople; but even there few signs of iconoclast activity remain today. The most eloquent example stems from Nicaea, ca 100 km from Constantinople. With its predilection for the cross, iconoclast iconography is basically conservative. It is proposed here that in order to attain some stability in an unstable society the iconoclast emperors turned to the symbolic and aniconic iconography of early Christian art.

keywords: iconoclasm, images, icons, representations, Byzantium.

Billedspørsmålet i reformasjonen

fronten mellom Wittenberg og Sveits

Av Siri Hempel Lindøe

Å fjerne, eller å ødelegge et bilde endrer rommet eller stedet hvor bildet befinner seg. Det er en synlig handling som umiddelbart skaper forandring, og som politisk virkemiddel er den svært effektiv. Det var også tilfellet på 1500-tallet, da reformasjonen endret kirkelandskapet i Europa. Ikonoklasme, eller billedstorm som det også kalles, fant sted mange steder hvor reformasjonen vant frem. Samtidig ble det klart at meningene om det å fjerne bilder var svært forskjellige blant reformatorene. En av de sterke frontene i det såkalte ”billedspørsmålet” etablerte seg mellom reformasjonsmiljøet i Wittenberg og den sveitsiske grenen av reformasjonen, den som omtales som ”de reformerte”. Mens Luther utviklet et anti-ikonoklastisk synspunkt, etablerte Zwingli og Calvin et radikalt billedfiendtlig standpunkt med en gudstjenesteform som krevde at kirkerommet ble tømt for bilder.

English abstract

When the reformation of the church began in parts of Europe in the first half of the 16th century, iconoclasm soon became an issue. At the same time, it became clear that two of the main branches of the Reformation responded very differently to the question of images. In Wittenberg, Luther and Melanchton did not accept iconoclasm, but among the reformers in Switzerland, such as Zwingli and Calvin, the urge to destroy the images of the old church became a central part of the work of the reformation. These differences reflect the profound divergence of reformational agenda in Wittenberg and Switzerland. The central focus of Reformed Protestantism was its interpretation of worship and of the relationship between the spiritual and the material. In Wittenberg they stressed an opposition to ”works- righteousness” and remained open to the use of material objects in worship as long as they were regarded with indifference.

keywords: Iconoclasm, idolatry, worship, humanism, reformed Protestantism.

Bildebruk og bildestrid i islam

Av Ingvild Flaskerud

Koranen gir ikke et eksplisitt forbud mot bildeproduksjon og bildebruk, og et historisk blikk viser at dette har vært og er så utbredt at påstanden om at islam er en ikonoklastisk religion må nyanseres. Bildeproduksjon og bildebruk har vært gjenstand for tolkning og forhandling, og muslimers holdning til det er karakterisert av forskjellige strømninger. Mange muslimer vil hevde at det å lage figurative representasjoner generelt framstår som et forsøk på å kopiere Guds skapende kraft, og at det dermed må forbys. Andre begrenser forbudet mot å lage figurative avbildninger til å gjelde Gud og hellige personer, mens atter andre avstår fra å lage antropomorfe framstillinger av Gud, men lager gjerne figurative framstillinger av hellige personer. Mens moskeer som regel følger en anikonisk bildepraksis, presenterer muslimer i mange andre rituelle lokaliteter bilder og dekorative programmer. Bildene brukes ikke aktivt under kulten og er ikke gjenstand for bønn, men regnes ofte som nødvendige for at ritualene skal kunne framføres og utføres på en fruktbar måte.

English abstract

The Quran does not explicitly prohibit Muslims from making and using images. A historical review of the production and use of images in Muslim cultures demonstrates that notions about Islam being an iconoclastic religion must be revised. Among Muslims, the production and use of images have been subject to discussions and negotiations, and various attitudes have existed. Some Muslims claim that to produce any image is an attempt to copy the creative powers of God and should be prohibited. Others argue that visual representations of God, prophets and saints should be prohibited. Another position is to avoid making visual figurative representation of God, but to allow the practice when it comes to the representation of prophets and saints. Mosque architecture typically follows an aniconic visual strategy whereas other ritual locations may be decorated with images presenting imaginary pictures of prophets and saints. Images are not used directly in the cult and are not subject to prayer, but are considered important to the successful performance and accomplishment of the ritual.

keywords

Islam, iconography, aniconism, iconoclasm